Jeg skal ta for meg Christians Kroghs «Kampen for tilværelsen» fra 1889. Han var opptatt av å skildre menneskers virkelige liv, og dette maleriet kan plasseres innunder realismen. Realismen er en epoke som sammenfaller med det moderne prosjektet hovedsakelig rundt 1870-1880, men vi får kontinuerlig jevne strømninger innen kunst, litteratur og drama der kunstnere og diktere tar avstand fra idylliseringen tilværelsen. Realistene ville skildre samfunnsproblemene, og i «Kampen for tilværelsen» er det fattigdomsproblemet som kommer til uttrykk
Det er vinter og snøen har dekket gatene i Kristiania. Nederst i Carl Johan står en flokk med kvinner og barn som kjemper om ett stykke brød. Lenger bort i gaten er en konstabel på spasertur - likegyldig til den kampen som skjer like foran øyenene på han. I hendene har barn og kvinner store kurver og spann i håp om å få fylt dem opp. Det er mange munner å mette. Ansiktene til de bakerste er tomme og bleke. Det er maktløshet som driver dem, og Knut Hamsuns «Sult» (1884) vekker mange av de samme følelsene som dette bildet gjør gjennom visuell kommunikasjon.
1880-årne er en tøff tid i Kristiania. Norge er preget av nedgangstider og vi finner store klasseskiller som fører til godene i samfunnet ikke blir rettferdig fordelt. Den litt runde konstabelen i bakgrunnen symboliserer øvrigheten som ignoerer de som lever i samfunnets skyggedel. Dette skaper skarpe kontraster. Krogh tar her parti med kvinner og barn som sulter, og ønsker å vekke empati hos mottakeren som i dette tilfellet er datidens overklasse. Bildet skal påvirke, og maleriet er derfor appellativt. Samtidig skaper denne teksten en estetisk opplevelse, i den forstand at estetikk er noe som gir kunnskap gjennom sansene. Kunnskapen i dette tilfellet er å fremme medfølelse og gi en oppvekker.
Maleriet har et stående format, muligens for å fremme den effekten dybdeperspektivet får i bildet. De som er nederst på rangstigen er stuet sammen på bunnen av gaten. Noe også valg av farger underbygger ved sterke kontraster mellom det skitne, brune og slitte, og de de rene, hvite bygårdene vi ser lenger opp i gaten. Fargenyansene er kalde og dystre. Dette fremmer kulde og umenneskelighet i maleriet. Den som gir ut brødet på bildet er helller ikke avbildet, noe som understreker at overklassen ikke vil vise sitt ansikt.
På en annen side er det fattigfolket som er plassert nærmest mottakeren, i forgrunnen. Fargene er klare, mens i bagrunnen og mellomgrunnen blir det stadig mer utvisket. Kunstnerens budskap understrekes ytterligere. Krogh, som så mange andre betydningsfulle kunstnere og diktere på denne tiden, ønsker å bytte fokus fra det harmoniske og idylliske i samfunnet til realiteten; et brutalt, kaldt samfunn der noen må stå med tomme mager bare noen hundre meter bortenfor de hvite bygningene som symboliserer det borgerskapet. Krogh pleide å stille ut bildene sine i de fine salongene, men overklassen ønsket ikke å se Kroghs alt for realistiske bilder på veggene.
